Ken Follett omtaler bahá'í-troen i ny bok

Bildet er hentet fra den norske utgiveren Cappelen Damms nettsted “Boktips” som skriver at “Ken Follett imponerer med den realistiske atomkrigthrilleren «Aldri»”. Boka har høstet gode kritikker.

«Bahaiene mener at kvinner skal kunne lese og skrive, så skolen var for både jenter og gutter. Det var nok det som gjorde islamistene rasende.» Det forteller romanfiguren Akeem, en bahá’í, i en samtale med en av de sentrale romanfigurene, Abdul, i boka «Aldri», den berømte forfatteren Ken Folletts nyeste, kritikerroste roman.

“Aldri” tar for seg et skremmende scenario: faren for en tredje verdenskrig. Den forteller hvordan nasjonalistiske særinteresser, politisk og religiøs fundamentalisme, terrorisme, organisert kriminalitet og trang til hevn kan skape en situasjon som truer alle jordens folk. Den gir et troverdig innblikk i hvor skjør verdensfreden er.

“Første verdenskrig var en krig som ingen ønsket. Jeg tenkte egentlig at det hele var en tragisk ulykke. Og jeg lurte på: Kan det skje igjen?»
- Ken Follett

Mer om farene for tredje verdenskrig senere i artikkelen.

Den nevnte samtalen finner sted i en fangeleir over et par sider i boka. Akeem forteller om forfølgelser av bahá’íer i landsbyen hans hvor bahá’íene har startet en skole for jenter og gutter. Det har provosert fundamentalistene så ekstremt at de har gått nådeløst til angrep.

Lang historie med forfølgelser

Selv om dette er en fiktiv historie i en roman, er den gjenkjennelig for bahá’íene. Helt siden troens fødsel i Persia (Iran) i 1844 og fram til vår egen tid, har bahá’íer i troens hjemland måttet tåle grusomme forfølgelser. Det skyldes ikke minst troens krav om likestilling mellom kvinne og mann og kravet om obligatorisk utdanning for alle. Allerede på slutten av 1800-tallet startet bahá’íene de første skolene for jenter og for gutter.

Elever fra en bahá’í-skole for jenter. Usikkert årstall. Kilde: Iran Press Watch.

Den første innsatsen for å etablere en bahá’í-skole skal ha vært på slutten av 1870-tallet i landsbyen Mahfuruzak i Mazandaran, nord i Iran, hvor de fleste hadde blitt bahá’íer på kort tid. De som sto bak var ekteparet ‘Alavíyyih Khánum og mullá ‘Alí Ján. De etablerte to skoler, en for jenter, en annen for gutter. I tillegg organiserte ekteparet klasser for landsbyboere for å diskutere religiøse spørsmål og gjorde en pionerinnsats for å styrke økonomien for folk, blant annet ved å etablere samvirke for bøndene.

Dette alarmerte de lokale, muslimske myndighetene som fryktet for sin egen makt, ifølge en nettartikkel i Bahai Chronicles. ‘Alavíyyih Khánum og mullá ‘Alí Ján ble beskyldt for å ville starte et opprør. Shahen og de sentrale myndighetene ble varslet. Det endte med at fire hundre ryttere angrep landsbyen ved daggry 29. april 1883, plyndret hus, tok flere til fange og konfiskerte bøkene og eiendelene til ‘Alavíyyih Khánum og mullá ‘Alí Ján.

Elever ved jenteskole i Teheran 13. august 1933. Skolen ble stengt av statlige myndigheter i 1934. Kilde: Wikipedia

Mullá ‘Alí Ján ble henrettet i Teheran 28. juni 1883. ‘Alavíyyih Khánum var da 28 år. Tre år etter ble de to barna deres syke og døde. Etter å ha mistet både mann og barn viet hun hele livet sitt for bahá’í-troen. Hun fortsatte reformene hun og ektemannen hadde satt I gang, og konsentrerte seg spesielt om utdanning, både for jenter og gutter.

Skolesatsingen for begge kjønn i Iran ble ikke minst oppmuntret av ‘Abdu’l-Bahá, Bahá’u’llahs sønn, et tema som også omtales i den ferske filmen «Forbildet» som er lansert i anledning av at det i november var 100 år siden ‘Abdu’l-Bahás bortgang.

For mer informasjon om bahá’íenes skolesatsing; se for eksempel artikkelen «Baha'i Emphasis on the Education of Girls in Iran» og den korte animasjonsfilmen «Breaking the Chains: The Story of the Girls Schools in Iran.”

Forfølgelsene av bahá’íene i Iran fortsetter den dag i dag og ble senest fordømt i FN i november. I resolusjonen som også ble stemt fram av Norge, nevnes det også spesielt at unge bahá’íer nektes adgang til høyere utdanning.

Omtalen av bahá’íene er et kort element i Ken Folletts bok. Den inngår imidlertid som et relevant apropos til motsetningene mellom fundamentalistiske tankesett og moderne tekning.

Faren for tredje verdenskrig

Ken Folletts bok er en samtidsroman som forestiller seg den overhengende trusselen om en tredje verdenskrig. Tanken om å skrive en slik roman fikk han da han skrev sin trilogi om 1900-tallet og ble skremt av bakgrunnen for første verdenskrig. Han sier: «Da jeg gjorde research til Kjempenes fall, ble jeg sjokkert over å innse at første verdenskrig var en krig som ingen ønsket. Ingen europeiske ledere på noen side hadde til hensikt at den skulle inntreffe. Men keisere og statsministrene, en etter en, tok avgjørelser - logiske, moderate beslutninger - som hver for seg brakte oss et lite skritt nærmere den mest forferdelige konflikten verden noensinne hadde kjent. Jeg tenkte egentlig at det hele var en tragisk ulykke. Og jeg lurte på: Kan det skje igjen?» (KIlde: Cappelen Damm.)

«Hvor ynkelige er ikke bestrebelsene til de ledere av ulike samfunnsinstitusjoner som …søker å tilpasse nasjonale fremgangsmåter… til en tidsalder som enten må nå frem til verdensenhet, som antydet av Bahá’u’lláh, eller gå til grunne.» - Shoghi Effendi.

Kritisk behov for verdensenhet

Shoghi Effendis skarpe penn analyserte tidens behov med visjonær kraft. Bildekilde: Bahá’í Media Bank. “Det som kjennetegner det stadium menneskesamfunnet nå nærmer seg, er hele menneskehetens forening . Enhet i familie, stamme, bystat og nasjon har i tur vært prøvet og blitt fullt etablert. Verdens enhet er det mål som en plaget menneskehet nå streber mot,” slår Shoghi Effendi fast i “Appell til nasjonene”.

Faren for alvorlige, internasjonale konflikter er også et tema som drøftes i bahá’í-troen. Boka «Appell til nasjonene» av Shoghi Effendi, (bahá’í-troens «beskytter» og overhode 1921-1957) er eksempelvis en bok som advarer mot krig ved å oppfordre verdens folk til å bryte med nasjonalistiske, snevre interesser til fordel for å fremme forpliktende internasjonale forbindelser og en ny verdensorden.  

«Appell til nasjonene» beskriver prinsippet om menneskehetens enhet som målet for den nye tids verdensbilde. Vår sivilisasjons krisetilstand stiller oss overfor valget mellom å tviholde på gamle verdioppfatninger eller å utvikle det verdensborgersinn som trengs for å skape en forenet verden.  

«Hvor ynkelige er ikke bestrebelsene til de ledere av ulike samfunnsinstitusjoner som med den ytterste ringeakt for tidens ånd søker å tilpasse nasjonale fremgangsmåter, som egnet seg i forgagne tider da nasjonene var seg selv nok, til en tidsalder som enten må nå frem til verdensenhet, som antydet av Bahá’u’lláh, eller gå til grunne,» skriver Shoghi Effendi.